«Du gjetter aldri hvem vi traff på tennisbanen!»
Svogeren min satte seg på bassengkanten. Det var en av disse ettermiddagene da hele Sør-Frankrike føltes som innsiden av en bakerovn, og følgelig hadde jeg blankt avslått tilbudet om å spille tennis med ham. Nå lurte jeg på om jeg kanskje hadde gått glipp av noe.
«Hvem da?», sa jeg.
«Gjett! Det var en A-kjendis, en som har hatt stor betydning for vår tid. Vi så ikke først hvem det var, men så oppdaget vi at han hadde tre livvakter med seg …». Jeg så at svogeren min nøyt å holde meg på pinebenken. Han hadde dratt meg inn i en historie, jeg var hektet. Hvem var mannen på tennisbanen?
Vi mennesker er historiefortellere. Hver eneste dag deler vi små og store fortellinger – slik som denne – om hva vi har gjort, hva vi drømmer om, hva vi frykter eller håper på. Av og til er de så små at vi ikke tenker over at de er historier i det hele tatt.
«Det var skikkelig stress i dag morges fordi jeg måtte levere i barnehagen …» Av og til er de lange beretninger, som aldri ser ut til å ta slutt «Og så sa jeg … og så han han … og da …».